Walafrid Strabo

Walafrid (eller Walahfrid), (født ca. 808 i Schwaben, død 18. august 849) var en frankisk eller tysk benediktinermunk og teologisk forfatter. Til etternavn het han Strabo eller Strabus (etter latinske strabismus = skjeløyd). Han ble født ved Bodensjøen, var elev av Hrabanus Maurus ved klosteret i Fulda, og ble utnevnt til abbed over klostret i Reichenau 839. I 827 skrev han Liber de cultura hortorum, et av middelalderens betydeligste verker om botanikk. Han druknet 40 år gammel i Loire.

Walafrid Strabo
Født		ca. 808 Schwaben
Død		18. aug. 849 Vestfrankerriket
Beskjeftigelse		Hagiograf, lyriker, historiker, botaniker, skribent, arkitekt, teolog, katolsk prest
Embete		Abbed
Nasjonalitet		Tyskland

Liv

Walafrid ble født i det karolinske hertugdømmet Svebia (Alamannia) og ble utdannet ved klosteret Reichenau som lå på en øy i Bodensjøen, ikke langt unna Konstanz hvor han hadde lærerne Tatto og Wettin. Til sistnevntes døende visjoner viet han et av sine dikt. Deretter dro han til Fulda hvor han studerte for en tid under Hrabanus Maurus før han dro tilbake til Reichenau. Ved det samme klosteret ble han utpekt abbed for i 838 av kong Ludvig den fromme. I 840 ble han sendt i eksil fra Reichenau og han flyktet til Speyer.

Det er en fortelling, som vanskelig kan verifiseres, at eksilet hadde sin grunn i at Walafrid henga seg så mye til sine brev at han neglisjerte sine klosterplikter. Fra hans egne dikt synes det heller som om hans flukt skyldtes at han hadde politisk støttet Lothar da Ludvig den fromme døde i 840, til tross for at han hadde vært lærer for dennes yngre bror Karl den skallete. Det kom til en forsoning og han ble likevel gjeninnsatt i sin stilling i 842.

Den 18. august 849 døde ha i elven Loire av drukning på en diplomatisk reise til Karl den skallete. Hans epitaf ble skrevet av Hrabanus Maurus hvis elegiske vers priset ham for å være en trofast vokter av sitt kloster.

Forfatterskap

Walafrid regnes blant den karolingiske renessanses mest betydelige diktere og forfattere.

I 824 forfattet han Visio Wettini, der han i latinske heksametre gjengav den dødsvisjon som Wetti, læremester til abbed Heiti, hadde meddelt Heiti. Heiti hadde nedtegnet den i prosa. Walafrids verk er den tidligste gjengivelse av en middelaldersk endetidsfremstilling. Den gav støtet en gjenopplivelse av en antikk litterær form som senere skulle nå sitt høydepunkt i Divina commedia av Dante Alighieri. I Visio skildres hvordan Wetti føres av en engel gjennom underverdenen og der får skue de forskjelligste former for avstraffelser - blant dem som befinner seg der, er Karl dern store. I innledelsen gir Walafrid også en oversikt over øya Reichenaus historie, og korte biografier av Heito og den da regjerende abbed, Erlebald.

Rundt 840 skrev han verket Liber de cultura hortorum, også kjent som Hortulus, en av middelalderens mest betydningsfulle botaniske skrifter. Heri beskrives i verseform 24 helbredende planter.

Et annet viktig verk er De imagine Tetrici, en kritikk av den av Karl den store foretatte flytting av statuen av østgoterkongen Theoderich den store fra Ravenna til Aachen.

Hans Codex Sangallensis fra 878 inneholder Walafrids såkalte Vademecum, en personlig håndbok, der han siden ungdommen hadde notert seg ting vedrørende for eksempel grammatikk og metrikk, viktige begivenheter, medisin og landbruk.