War Refugee Board

War Refugee Board (Krigsflyktningbyrået) var en amerikansk myndighet som virket i siste fase av andre verdenskrig, i årene 1944-45, for å redde europeiske jøder fra massemord.

Tilkomst

Initiativet til et statlig redningsorgan kom fra USAs finansdepartement. En gruppe tjenestemenn ved departementet utarbeidet den 13. januar 1944 en rapport til finansminister Henry Morgenthau om hvordan utenriksdepartementet systematisk motarbeidet immigrasjon av jøder på flukt fra jødeforfølgelsene. Morgenthau presenterte denne for president Franklin D. Roosevelt den 16. januar og overbeviste ham om å opprette et flyktingråd med argumentet at det forelå en politisk risiko om rapporten kom til kongressens kjennskap. Innen noen dager, den 22. januar, utferdiget presidenten en Executive Order om opprettelsen av War Refugee Board.^[1]

Virke

Selve rådet bestod av en assisterende utenriksminister, finansministeren og krigsministeren. Myndigheten hadde omkring 30 ansatte under myndighetssjefen John W. Pehle, senere etterfulgt av general William O’Dwyer. Myndigheten var organisatorisk direkte underlagt presidenten og ble oppløst etter krigens avslutning.

For å gjennomføre sin virksomhet samarbeidet rådet med regjeringer i nøytrale land og med utenlandske flyktningorganisasjoner og humanitære organisasjoner. Av nøytrale land var Sveits, Sverige og Tyrkia betydningsfulle som baser for redningsakjoner, likesom Pavestolen for kontakter bak aksemaktenes linjer.^{[trenger referanse]} Viktige samarbeidsorganisasjoner for rådet var Intergovernmental Committee on Refugees og Det internasjonale Røde Kors.

Organisasjonen gjennomførte sin virksomhet under byråkratisk motstand fra forsvars- og utenriksdepartementene og hadde for knappe statlige budsjettmidler.^{[trenger referanse]} Hoveddelen av dens finansielle ressurser var innsamlede midler fra amerikanske jødiske organisasjoner.

I USA ble det opprettet et flyktingmottakssentrum i Oswego i delstaten New York for nærmere 1000 jøder fra Italia som hadde fått innreisetillatelse ved siden av de ordinære immigrasjonsbestemmelsene. Opprettelsen av flere mottaksleirer ble hindret av motstand fra presidenten.^{[trenger referanse]}

Det er blitt anslått at 'War Refugee Board i det minste kunne medvirke til å redde 90.000 menneskeliv, da ikke medregnet hva man avstedkom ved Raoul Wallenbergs og andres arbeide i Budapest.^{[trenger referanse]} I det minste 10.000 personer ble beskyttet ved å finansiere motstandsbevegelser i okkuperte områder, 48.000 innbyggere i Transnistria kunne evakueres til sikre områder i Romania.^{[trenger referanse]} Videre medvirket man i evakueringen av 15.000 jøder og 20.000 ikke-jøder fra naziokkuperte områder.^{[trenger referanse]}

War Refugee Board og Sverige

Sommeren 1944 ville War Refugee Board sende en person fra det nøytrale Sverige til Ungarn for å organisere redningsaksjoner for ungarske jøder i fare for deportasjon, etter at Tyskland i mars 1944 okkuperte Ungarn. Resultatet ble at det svenske utenriksdepartementet i juli 1944 sendte Raoul Wallenberg til Budapest som legasjonssekretær og humanitær attaché, medbringende finansielle midler fra War Refugee Board. Wallenberg bygde opp en organisasjon for dette innen den svenske legasjonens rammer og kunne kraftig ekspandere legasjonens hjelpevirksomhet. Denne forgikk frem til Den røde armé inntok Budapest i januar 1945.

Referanser

^ Executive Order 9417

Litteratur

Rafael Medoff: Blowing The Whistle On Genocide: Josiah E. DuBois, Jr., And The Struggle For A U.S. Response To The Holocaust, Purdue University 2009, ISBN 978-1-55753-507-8

Eksterne lenker

[1] Executive Order 9417

[1]