Fedraheimen
Fedraheimen ─ eit Blad aat det norske Folket ─ ble startet av Arne Garborg høsten 1877 som et ukeblad (utgitt to ganger per uke frem til august 1879). Bladet ble nedlagt i 1891.
| Fedraheimen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Type | Tidsskrift | ||
| Grunnlagt | 1877; 147 år siden | ||
| Nedlagt | 1891 | ||
| Grunnlegger(e) | Arne Garborg | ||
| Sjefredaktør(er) | Arne Garborg (1877–1882), Ivar Mortensson-Egnund (1883–1891), Rasmus Olai Steinsvik (1890–1891) | ||
| Språk | Nynorsk | ||
| Ideologi | Anarkisme | ||
| Politisk posisjon | Venstresiden | ||
| Nasjonalbiblioteket | Fedraheimen på Nasjonalbiblioteket | ||
Fedraheimen var det første nynorske riksorganet som var noe mer enn et enmannsforetak (slik Vinjes Dølen hadde vært).[1]
Arne Garborgs redaktørtid (1877–1882)
redigerArne Garborgs programartikkel i det første nummeret slo fast:
- «Men ein ting skal det aldri vera nokon strid um her i bladet, og det er um sjølve den kristne trui. Kristendomen skal vera fredlyst her. For me kann ikkje skyna, at den, som vil kristendomen illa, kann vera ein rett folkeven.»[1]
Bladet støttet lenge partiet Venstre, men det utviklet seg i radikal retning, og ble etterhvert beskyldt for å være et fritenkerblad. En artikkelserie som «Ein Fritenkjar. Ei Forteljing or Samtidi» (1878/79) eller essayet «Vantroens Væsen» var som å vifte med en rød klut, folk ble opprørte og skremte, og flere sa opp abonnementet. I et foredrag i Studentersamfundet 12. mars 1881 sto Garborg åpent fram som radikal fritenker[2], og det ble etterhvert vanskelig å kombinere kristendom og radikalisme.
Ivar Mortensson-Egnunds redaktørtid (1883–1891)
redigerGarborgs venn, den mer moderate teologen Ivar Mortensson-Egnund, begynte å fungere som redaktør i begynnelsen av 1883, og ble formelt redaktør tre år etter.[3] Til å begynne med styrte han bladet mer forsiktig enn fritenkeren Garborg, men ble han ble dristigere etterhvert, og det kom skarpe angrep på politiske og sosiale institusjoner.
I 1885 reiste Garborg til Paris. Her møtte han anarkismen. Våren 1886 dro Garborg tilbake til Kristiania med nye, friske, anarkistiske tanker i bagasjen, og Fedraheimen undergikk etter hvert en forandring i klart anarkistisk retning. Siden stoffet stort sett ble skrevet på nynorsk ga dette en særskilt radikal vri på anarkismen. I februar trykte Fedraheimen Garborgs dikt Anarkistsong.
I en programuttalelse høsten 1887 ble Fedraheimen karakterisert som både «radikalt» og «kristelegt». Programmet ble formulert slik: «Fedraheimen vil ha Bonden og Arbeidaren fram, Kyrkja fri, Forsvarssamlag med Sverik utan Konge, Røysterett for alle og meir Sjølvstyre i Bygd og Fylkje, mindre Stats- og Embætsvelde, Sparepolitikk i alt so nær som Upplysningi.» Mortenson var nå på vei til å bli anarkist.
- Anarkistisk agitasjon
Fra 1888 kom bladet ut på Tynset. Her agiterte de for anarkismen med heller lite hell i lokalsamfunnet. Ivar Mortenson fremstod som den store anarkistiske agitatoren, og i oktober 1888 trykte bladet for første gang en artikkel av den russiske anarkisten Pjotr Kropotkin. Artikkelen var oversatt av Arne Dybfest for det danske tidsskriftet Ny Jord, og den norske tittelen var «Ned med Storkarane».
Fra nr. 1 1888 ble den gamle, nøytrale, undertittelen til Fedraheimen byttet ut med den forpliktende «Radikalt Maalblad». Ved nyttår 1889 gikk bladet over fra å være et «Radikalt Maalblad» til å være et «Radikalt Arbeidarblad». I programmet het det: «Fedraheimen strir mot Pengevelde, Prestevelde, Statsvelde. Han arbeidar for at Folk skal faa tenkje og tala fritt og stelle seg, sovitt mogeleg som dei sjølve vil, og for at Arbeide skal vera Herre over Kapitalen.»
Oppslutningen om Fedraheimen sank fra 8─900 i 1888 til 2─300 i 1890. De trofaste abonnentene holdt bladet fordi det var på nynorsk ─ ikke fordi det var så radikalt. Anarkismen ble hovedsaken, og målsaken kom i andre rekke.
Rasmus Steinsviks redaktørtid (1890–1891)
redigerRasmus Olai Steinarsson Steinsvik (1863–1913) overtok som redaktør i 1890. Fra da av var det nesten bare stoff om anarkismen i bladet. Antimilitaristisk stoff var også fremtredende.
I juni 1891 greide ikke Steinsvik å holde bladet i live lenger. Det siste ordinære nummeret av Fedraheimen var et minnenummer om Pariserkommunen (nr. 10, 21/3 1891) trykt på rødt papir. Deretter kom tre månedlige hefter.
I 1894 startet Rasmus Steinsvik Den 17de Mai, en avis med et radikalt, nasjonalt ståsted, kombinert med et vidt internasjonalt utsyn. Dette skal ha vært en videreføring av Fedraheimen. Undertittelen lød i alle fall navnet Fedraheimen.
Referanser
redigerSe også
redigerLitteratur
rediger- Langen, Klaus (1957). Ivar Mortensson Egnund. Oslo: Det norske Samlaget.
- Østigaard, Arne Dag (1993). Arne og Hulda på Kolbotnen. Atna: Sollia forlag. ISBN 82-90346-29-8.